Logo Orklahopp
OM  HOPPSPORTEN

Om Orklahopp

Aktive

Årets sesong

Resultater

Om hoppsporten

Trening

Video

Idrettslagene

Hoppbakker i sonen

Linker

Kontakt oss

 

Hovedside

 

 

 

NOEN GLIMT FRA SKIHISTORIEN

Ski har blitt brukt som bruksgjenstand i mange tusen år i store deler av Europa og Asia. Det eldste funnet er fra Holting i Sverige, og er trolig ca. 4 500 år gammelt. I Norge er Øvrebøskia, ca. 2 500 år gamle,  fra Vest-Agder det eldste funnet. Man brukte et ski med skinn under til frasparket, og en lengre ski (opp mot 3 meter) for å gli på. Skia hadde en stropp midt på for å holde foten på plass.

På 1700-tallet kom Telemarkskia. De var 230 - 250 cm lange og ca. 10 cm brede. Skia var laget av gran, furu, bjørk, bøk eller ask. Disse skia hadde innsving på midten slik at de ble lettere å svinge med. Skiløperen brukte en lang stav til å stake seg fram med.

Fra 1860-årene ble skiene stadig utviklet. Noen milepæler:

  -  To staver ble brukt i stedet for en fra 1887

  -  I 1894 ble Huitfeldt-bindingen oppfunnet. Den hadde tåjern og lærreim rundt hælen

  -  Fra ca. 1900 ble skiene smurt for å gi bedre gli og feste.

  -  Lauritz Bergendahl konstruerte forløperen til Rottefella-bindingen.

  -  Rendyrking av de ulike formene for skisport førte til at skiene ble mer spesialisert. Hoppski, langrennsski og slalåmski ble utviklet rundt 1925 - 1935.

  -  Kunststoffer ble brukt under treskiene før hele skiet ble glassfiberski. Alpine ski og hoppski fikk først kunststoffbelegg. Den siste verdensmester på treski i langrenn var Magne Myrmo. Han vant 0,9 sekunder foran østtyske Gerhard Grimmer på 15 km. Grimmer gikk på glassfiberski, og det gjorde også de øvrige vinnerne i VM i 1974. Da Myrmo gikk i mål på Lugnet skistadion i Falun 19. februar 1974, avsluttet Magne Myrmo en epoke som hadde vart i 3300 år. Treskiens epoke.

 

 

NOEN GLIMT FRA HOPPSPORTENS HISTORIE

Vinteren 1868 ble hovedstadens innvånere presentert et skirenn, som ble arrangert av "Centralforeningen til Utbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug", på Iversløkka i Christiania. Der opptrådte skiløperne med lange ski og en stor stav til hjelp i vanskelige situasjoner, ikke minst når de satte utover det lille snøhoppet og landet 4 - 5 meter nedenfor på "3 ben" - føttene og staven. Vi vet at det i Morgenbladet i 1867 ble skrevet en artikkel som var signert "En fordums Østlending", Staven spilte en ikke uvesentlig rolle i skiteknikken, så lenge skiløperen bare hadde en tåstropp på skiene.

"Stavens Trinse maa være saa stor i Diameter, at den er tjenelig at sætte mod sneen, naar man skal opover Bakken, og i Løb vende Staven med Trinsen op(!)...Det eneste Tilfelde, jeg og mine Skiløberkamerater ikke benyttede Stav var, naar vi skulle reise en Fantekjerring, dvs. et Fald; thi denne Bane, dette Nederlag maatte aftvetes med en viss Glans, naar terrenet tillod det uden altfor stor Fare, at sette afsted Stavløs". Han sier tilslutt at det eneste stedet der staver måtte bannlyses, var under skirenn (hopp).

 

Reise kjerringa
Det å falle kunne avstedkomme mange rare og ubegripelige uttrykk; som "å reise kjerringa", "reise en fantekjerring", hører vi om allerede 50 år tidligere, fra skileken i Telemark. Aasmund Olavsson Vinje sier det slik i 1853: " I Morgedal....er det ikke over 20 Aar siden man der saa voxne Karle og Smaaguttene om søndagen ude at løype.?....Det var en Skam at faa en Møykjerring, og man kunde ikke slutte før man fikk reist henne op. Den som havde for mange Møykjerringer fik ikke danse med Jentune om Søndagskvælden, og vilde man fri til dem, saa fniste de bare og lo". Det kunne også være å få "ei pylse" el. som i Østerdalen, "å skyte en bjørn". "Kysse snøen" og "leke harepus" er også uttrykk som er brukt. En utøver av denne idretten ble som regel beskrevet med ordene, "helter med mod, styrke og artisteri" el. som "bevingede" og "flyvende".

 

De første hopprenn.
Det første premieskirenn i verden for sivile var nok de 3 renn som ble avholdt i Tromsø, i mars og april 1843. Tromsø-Tidende hadde i disse årene en meget interessert redaktør, teologen Otto Theodor Krogh, og det menes at han var opphavsmannen til dette "Veddeløb paa Ski", som står omtalt i ovennevnte avis 19/3 og 4/4 1843. Den trykte innbydelsen til rennet (den første i verden), riktignok uten hopp på programmet, er datert den 19/3 1843 lyder slik: "Indbydelse til Veddeløb paa Ski" "Tirsdag den 21de Martz kl.4 Eftermiddag agter nogle, hvis Veir og Føre bliver gunstigt, at forsøge sine Skies Hurtighed, og sine Kræfters Udholdenhed i et Løb fra Raadstuen og til Brønden ved Kjøbmann Ebeltofts Gaard, paa den anden side af Øen, samt igjen tilbage til Udløbsstedet. Indbyderne tiltroer sig, at gjøre Løbet paa 40 Minutter. Man samles paa Torvet Kl. 3 3/4 Smaat og Stort, Ski- og andre Løbere, kort alle som interessere sig for en ægte norsk Læg, indbydes til at gjøre Turen med. - NB! Tiltroer Nogle at gjøre Løbet i kortere Tid paa Aandrer, står forsøget det frit for." Det faktum at interessen var stor viser at det også ble arrangert et 3dje renn den 2.april, derimot står det ingenting om renn nr. 2 som gikk den 30.mars.

Kanskje er nok rennet som ble avholdt i Trysil, i 1862, det mest interessante for hoppsportens historie. Morgenbladets redaktør skriver i sin avis den 2/2 1862, om "Turnstevnet i Trysil". Skirennet ble avholdt den 22. januar og journalisten syntes at "Præstationerne forudsatte en Elasticitet, en Adlethed og en Dristighed i at "lade staa til", "som mange ægte Turnere kunde være stolt af", så han tillot seg å kalle skirennet et turnstevne. Også av dette referat går det frem at skiløping er noe spesifikt norskt.. " En Hob av Bygdens raske Skiløbere vare komne sammen for i Bygdefolkets, og i de fremmede Reisendes Paasyn at aflægge Prøve i en Færdighed, national som faa andre". "Rendebanen var en lang Bakke hvis øverste Halvdel havde en Skraaning paa omtrent 35 grader, nedenfor denne en Slette og derpaa en Modbakke hvor Kampdommere og Tilskuere havde sin plads. Nederst i den store Bakken, den egentlige Rendebane, var af sne opkastet en Forhøyning, og en kort Afsats, der i betydelig Grad forhøiede Vanskleligheden.......Kunsten bestod nu i at staa Bakken ned paa Ski uden at styrte, hvorhos Kampdommerne desuden forlangte Lethed i Bevægelser og en utvungen Holdning". Den første løperen startet på toppen ved å hilse dommerene og tilskuere ved å svinge hatten og staven over hodet. Men det skulle vise seg at hoppet var vanskeligere enn først antatt, da det satte inn et voldsomt snødrev, og gjorde sikten dårlig." Med utrolig Fart skjød Skiløberen udover Afsatsen, og svævede derpaa i bokstavelig Forstand et Stykke i Luften; men naar Skierne derpaa atter toge Marken borede de sig ofte ned i Sneen og Skiløberens Fald var da uundgaaeligt".

Dette skirennet var det første hopprenn vi kjenner til i Norge, selv om det foregikk på en noe annen måte enn i dag. Bindingen på denne tiden gjorde det nesten umulig å utføre noe lengre svev, da det bare var en tåstropp, og en stor solid stav å støtte seg til. Det ble delt ut premier til alle som hadde klart bakken 3 ganger uten å falle.

 

Hastighetsmåling
Det vi vet er at det enda skulle gå noen år før skihoppingen virkelig slo igjennom som idrett. Under et hopprenn i Husebybakken søndag den 8 febr. 1888 ble det kanskje for første gang "målt hastighet". Norsk Idrettsblad forteller: " Det tok 7 sek. fra toppen af bakken, og hopperne var fra 1 2/5 - 1 3/5 sek. i luften, endog op til 2 sek. før han nåede bakken." kommentaren til journalisten var; "går det ikke mærkelig fort? Tænk på fuglenes flugt? Deltageravgiften var 1 krone. "...hoppet ble prøvet mange ganger før det ble funnet tilfredstillende, så løberne fik slippe til, men da var det til gjengjæld utmerket. Løbet ble som sædvanligt begyndt med et prøveskeid"... "63 mand deltog, deraf faldt 33 alle 3 gange, men bare 2 mand klarede sig i prøveskeidet. Slag i slag hørtes skarpe smeld, skistumperne fløi om ørene på dem der nedenunder hoppet. Bindingerne sprang fort væk, og den ene skiløber efter den anden drog sig opefter bakken med fillete binding eller brukket ski". "Find på en binding som holder i et knipetag !" "Skiløberne greb hopet paa forskiellig vis. Nogen som Torjus Hemmestveit, tog stilling paa hopet, mens andre, særlig Hilditch, i luften søgte sig fram til rigtig kropsføring. Jeg ved ikke hvad der er bedst, men ydderlighederne tar sig lige ilde ud - enten en hopper i før skierne slipper hopet, eller hele tiden i luften kaver og spreller med arme og ben."

 

KONGSBERG OG LØKKEN DOMINERTE HOPPSPORTEN.

1930- åra dominerte utøvere fra gruvestedene Kongsberg og Løkken Verk innen hoppsport i verden. Fremst var Ruudbrødrene, men det var flere hoppere bak dem som også tilhørte verdenseliten.

Men skisporten i Kongsberg har røtter lenger bakover i tid. De mange løkkene i byens omegn gav gode muligheter for å bygge hoppbakker. Starten var her - ungdom samlet seg og bygde bakker. Privatpersoner stod bak de første rennene - etter at idrettsforeninger ble etablert i 1890 - åra, overtok de arrangementene. En større bakke ble bygd i Storåsen. Lokale hoppere begynte å gjøre seg gjeldende på det nasjonale plan. Nye bakker så dagens lys -  i de  fleste ble det hoppet mellom 20 og 30 meter - mest kjent ble Perseløkka. I slutten av 1920- åra stod Hannibalbakken ferdig til bruk. En ny generasjon hoppere gjorde seg gjeldende nasjonalt og internasjonalt. Det startet med Tormod og Sigmund Ruud, senere ble den yngre broren Birger dominerende, og yngstemannen Asbjørn kom med etter hvert. Det var Kongsberg mot resten av verden i internasjonale renn. Edle medaljer og store pokaler fant veien til kongsberghopperne. I dag kan premiene ses på Skimuseet. Flere ble verdensmestre og olympiske mestre, og ble blant de 3 beste i drøssevis av renn i Europa og i USA. Det har vært sagt at det var vanskeligere å bli kretsmester enn å bli verdensmester.

På Løkken Verk var det tilsvarende interesse for hoppsporten.

Link til Løkken IFs historie

 

Hopplengder
Fra 1860 fikk den nasjonale satsningen på skiløbing og vinterfriluftsliv et nytt løft som følge av at virksomheten ble organisert. I begynnelsen av 1800 tallet, hoppet de vanligvis rundt ca. 6 - 8 meter, og 8 år senere hoppet Olaf Rye kanskje det første registrerte skihopp, i Eidsberg, lengden var på 9,5m. 94 år senere, i 1902, hoppet Nils Gjestvang ca. 40 meter i Gustadbakken på Geithus, det var ialtså ikke før i begynnelsen av dette århundrede at de offisielle lengdene gikk over 40 meter. 50 meter ble passert 11 år senere, i USA, avRagnar Omtvedt da han hoppet 169 fot (51,5 m) I 1935 nådde hopperne grensen på 100 meter i Italia, da Olav Ulland hoppet 103.5 m, m/fall. Imidlertid var det en annen kjent løper som fikk æren av å hoppe over 100 m stående, Østerrikeren Joseph Bradl, da han landet på 101 m i Ponte de Ligno. 150 metersmerket ble passert for første gang av Lars Grini fra Hadeland, i Oberstdorf 1967. Nok en norsk skiløper passerte en ny grense, 200 m av Espen Bredesen, i Planica, da han landet på 209 m m/fall.

 

Preparering
De første bakkene ble ikke preparert ordentlig, slik at nedslaget ble tatt i løssnø, dette gjorde at løperne måtte, helt fra starten av, ta skikkelige nedslag, med et ben foran det andre, og god svikt i knærne og tyngden noe bak. Dette for at de ikke skulle stupe forover på grunn av motstanden i den dype sneen. Telemarksnedslag har derfor gjennom alle tider vært en naturlig del av et skihopp. Preparering av bakkene ble selvsagt en av momentene som kom inn etterhvert som farten økte på, og lengdene ble større. Første gang det ble brukt salt i bakken, var under et renn i Drammen, og første gang en skibakke ble frosset, var det en jugoslavisk kjemiker som kom med et vidundermiddel, som forandret sørpen til et hardt underlag.Teknisk utforming

 

 

En skibakke består ovenfra og ned av et stillas (av tre, betong eller snø), et overrenn, et hopp, en kul, et unnarenn, et kritisk punkt, en overgang, en fallgrense og en slette. Kritisk punkt eller k-punktet, som egentlig er en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er altså det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er det kritiske punkt det nederste, bratteste stedet.

 

Bakketyper

Skihopping utøves i ulike bakkestørrelser. En skiller mellom småbakke (20 - 50 m), mellombakke (50 - 85 m), normalbakke (85 - 110 m), storbakke (110 - 185 m) og skiflygingsbakke (> 185 m). Skihopping kan både være en individuell øvelse og en lagkonkurranse, såkalt laghopping. Dessuten inngår skihopping som en av to øvelser i kombinert.

 

Utstyr

Hoppski er både spesielt lange og brede (konstant langs skien) i forhold til andre typer ski. Den har en lett bøyd tupp foran som skal hindre skien å bremse mot løssnø som for alle typer ski. Det er innført en regel for maksimalt tillatt skilengde for en hopper. Denne har endret seg litt over tid. Her er noen regler som har eksistert, i kronologisk rekkefølge (hvor Høyde betegner hopperens høyde i cm og Vekt er hopperens vekt med hoppdress og -sko i kg):

  • Skilengde = Høyde + 80 cm
  • Skilengde = 1,46 x Høyde (Opprundet regel fra FIS, nov. 1997)
  • Skilengde = 1,46 x Høyde + 0,675 * (BMI - 20) (Ny regel fra 2005. BMI er Body Mass Index = Vekt/(Høyde*Høyde)

 

 Utvikling av teknikker

Skihopping ble tradisjonelt praktisert med skiene tilnærmet side ved side gjennom svevet. Armene ble aktivt brukt for å holde balansen, og det ble regnet som god stil at en veivet med armene. Etterhvert overtok finnestilen, hvor armene ble lagt bakover langs kroppen. Noen prøvde å ha armene fremover mot slutten av svevet for bedre flyt (ref. Recknagel).

En annen påfallende endring fra tidligere er at hopperene nå sitter i overrennet med armene bakover, mens armene tidligere var rettet fremover.

V-stilen kom fra Sverige.

Jan Bokløv var ikke kjent av andre enn de aller mest ivrige hoppentusiastene før han så ut som om han i stormkastene var skutt ut fra hoppet i Lahti. Finnene satte Koskenkorva’en i halsen. Halvannen salto og rett på ryggen - skamslått og livløs ble han kjørt ut av bakken. Utrolig nok. Det eneste bruddet Jan Boklöv pådro seg etter et av skihistoriens styggeste fall, var mediejennombruddet.

Jan Boklöv ble bitt av en hund i Seefeld-VM samme året!

Men Jan fant lyset i tunnelen. Han møtte pinsevennen Jorunn og ble kristen. Nå dreiet livet seg utelukkende om tro, hopp og kjærlighet. Og underet skjedde - en sommerdag i Falun i 1985:

- Det var ikke noe forsøk på å finne på noe nytt. Det bare skjedde. Plutselig slo ikke skiene i brystkassa, men blåste opp på hver side av kroppen. Jeg deiset ikke som vanlig ned på kulen. Men fløy nedover - 10 meter lenger enn jeg noensinne hadde hoppet i plastbakken, forteller Boklöv. Bortsett fra de nærmeste, fikk ikke en kjeft vite om oppfinnelsen. Før han kunne ta patent, måtte stilen utprøves.

- Det ble masse knall og fall. Et krageben røyk under eksperimenteringen. Men jeg hoppet bakkene i bånn, sier svensken som ble møtt med latter da han i 1986 sa han skulle bli blant de tre beste i verden. I 1986 og 1987 var Janne den eneste i verden som hoppet Boklöv-stil. En professor på Norges tekniske høgskole ble interessert.

- Professoren gjorde forsøk med stilen på en dukke i en vindtunnel. Jeg tror bæreevnen ble fastslått til å være 35 prosent bedre. Det oppsiktsvekkende forskningsresultatet ble sendt til den norske hoppledelsen. De må ha lagt det i en skuff. Jeg fikk i alle fall en kopi, og professoren ønsket meg lykke til...

Så ved hjelp av en norsk professor kom sjokket 10. desember 1988. Jan Boklöv vant Sveriges første seier i verdenscupen i hopp. Og bråket var i gang. «Hopp-politiet» fremstilte kråka Boklöv som en klovn på linje med «ørnen» Eddie Edwards.

Sommerhopping

De senere årene har en bygd hoppbakker som også kan brukes om sommeren. Det anvendes spor av poreslen i overrennet og plast i unnarennet.

 

Hopplegender:

- Arnfinn Bergmann. Les om han HER

  

Tilbake til OM HOPPSPORTEN